| Summary: | Denne artikkelen er en etnografisk studie av profesjonsgrenser på arbeidsplassen – også kalt arbeidsplassjurisdiksjon. Mer spesifikt fokuserer artikkelen på grenser for diagnostikk, slik disse ble trukket mellom leger og sykepleiere på en norsk storbylegevakt. Sykepleierne var ansvarlige for å prioritere pasienter i legevaktens førstelinje, og arbeidet deres var formelt avgrenset fra legearbeidet både ved at de var påkrevd å bruke et prioriteringssystem, og ved at de ikke fikk lov til å diagnostisere pasienter. Samtidig viser analysen at disse grensene var preget av flertydighet, og at denne flertydigheten, i kombinasjon med andre faktorer, ga sykepleierne fleksibilitet til å prioritere pasienter på mer skjønnsmessig, «diagnostisk» vis. Fordi skjønnsbruken bidro til mer presis prioritering av pasienter, ble den også møtt med stor grad av uformell aksept blant ledelsen. Artikkelen bidrar til forskningen på arbeidsplassjurisdiksjon både ved å vise hvordan arbeidsplassens grenser kan være frikoblet fra jurisdiksjonsgrenser på makronivå, og ved å gi en detaljert analyse av flertydigheten, fleksibiliteten og mangfoldet i organisasjonsinterne profesjonsgrenser.
|
|---|