| Summary: | Stadig oftere blir vi tvunget til å betrakte teknologiens Janus-ansikt: De gode hensikter og de spektakulære mulighetene vil alltid ha sine advokater. Ansiktets supplerende profil – teknologiens mer problematiske konsekvenser – er dårligere organisert. Og finansiert. Og institusjonalisert. I løpet av inneværende ti-år vil elektroniske pasientjournaler, knyttet til et sentralt register, være operativt i Norge. Fordelene er iøynefallende; ulempene kanskje noe mer konturfattige. Å finne et balansepunkt er både forvaltningens og politikernes ønske. Og ambisjon. Lykkes det, vil det bli mulig å beholde tillit som en grunnakkord i norsk helsevesen – tillit i trekanten der myndigheter, terapeuter og klienter danner sidene. De følgende refleksjoner er ment som et bidrag til sindig og kjølig ettertanke bl.a. med referanse til aktuelle synspunkter som gjør seg gjeldende innenfor en bredere, europeisk personvern-tankegang. Avslutningsvis stilles dessuten det fundamentale spørsmålet som det blir stadig vanskeligere å avvise: Er egentlig det 21de århundredes europeer så veldig opptatt av å verne om sitt privatliv; sine personopplysninger ……?
|
|---|