| Summary: | I studier av holdninger til velferdspolitikk kommer eldre ofte ut som en av de gruppene som et flertall mener bør tilgodeses; videre opplever de fleste av oss at våre boliger og boforhold er en av de viktigste pilarer som vi bygger våre hverdagsliv rundt. Samtidig opplever man en betydelig økning i andelen eldre både i Norge og i andre land. Denne artikkelen spør om en naturlig følge av dette er at en spesifikk boligpolitikk for eldre bør videreutvikles. Artikkelen er en teoretisk øvelse hvor tradisjonell økonomisk velferdsteori brukes til å systematisere argumenter rundt dette spørsmålet. De normative analysene og systematiseringen av argumenter som presenteres i artikkelen, kan også ses som en mer generell måte å diskutere boligpolitikkens begrunnelser på. Dette generelle analyseapparatet demonstreres gjennom analysen av det spesifikke knyttet til en boligpolitikk for eldre, og det kan anvendes også på andre grupper og situasjoner. Utgangspunktet er at myndighetene har et valg mellom en politikk som påvirker mulighetsområdet for eldres valg på blant annet boligmarkedet, og en politikk som aktivt prøver å påvirke de valgene som faktisk gjøres. Gjennom å sammenholde endringer som skjer sent i livsløpet og boligmarkedets evne til å møte endringer i behovene, drøftes ulike typer av politikkinngrep i eldres boligkonsum. Analysene antyder at kostnadseffektivitet i produksjon av omsorgstjenester og svekket handleevne/beslutningskompetanse kan være argumenter for en aktiv boligpolitikk for eldre. Artikkelen konkluderer videre med at det nok er elementer av paternalisme bak den politikkutformingen. Teoretiske analyser av den typen som er gjennomført her, kan informere debatten om utformingen av en boligpolitikk for eldre, og den kan peke i retning av punkter hvor man trenger mer empirisk kunnskap.
|
|---|