| Summary: | I annen halvdel av 1700-tallet ble brenning av tang og tare for å produsere aske en næringsvirksomhet i kystområdene fra Ryfylke til Trøndelag. Asken ble brukt av glassverkene til å produsere soda, og mye ble eksportert til England. Problemet var røyken, som angivelig forårsaket store problemer. Fiskere hevdet at den hindret sikten, og at den la seg som en hinne på sjøen og skremte fisken. Videre skadet den vegetasjonen på åker og eng. Røyken var altså, med dagens språkbruk, en mulig miljøtrussel. Som i dag var det et aktuelt spørsmål om problemene skyldtes naturlige variasjoner eller var menneskeskapte. Det kom til voldelige sammenstøt mellom tangbrennere og fiskere, og myndighetene måtte gripe fatt i saken. For å finne ut om skadevirkningene var reelle, ble det innhentet opplysninger fra andre land der tangaskebrenning foregikk, og vitenskapen ble trukket inn. Samtidig forsøkte myndighetene å berolige kystbefolkningen ved å innføre begrensninger i tangaskebrenningen. Undersøkelsene som ble foretatt, tyder på at skadevirkningene var svært begrensede, og at det neppe var fare for en miljøkatastrofe.
|
|---|