| Summary: | Med utgangspunkt i et overraskende spørsmål fra elever i møte med en kunstnerisk praksis, drøfter artikkelen hvordan en forstyrrelse kan kaste nytt lys på hva abduksjon som metode innebærer som tilnærmingsmåte til «ny» empirisk forskning i kunstfagdidaktikk. Artikkelen argumenterer for å la det som forstyrrer en forsker i en konkret situasjon være ledespor for abduksjon, et arbeid som kan skape nye begreper og teori omkring kunstfagdidaktikk. Med omdreiningspunkt i Michel Foucault, Gilles Deleuze og Félix Guattaris begreper om subjektivering og affekt, samt Charles Sanders Pierce og Mieke Bals tanker om abduksjon, belyses metodologiske implikasjoner av forstyrrelser. Slik kan affekt bli et ledespor for abduksjon, hvor situasjoner som overrasker forskeren kan brukes produktivt i utviklingen av kunstfagdidaktisk forskning.
|
|---|