| Summary: | Denne artikkelen utforsker et enkelt giverland, Norge, sine motivasjoner for å bidra til den globale responsen på ebola (2014). Gjennom en granskning av interessene, normene og konteksten som var involvert finner jeg at hjemkomsten av en ebolasmittet frivillig til Norge forårsaket en sterk respons fra regjeringen. Responsen var humanitær i sin natur, men delvis fremstilt som et eksistensielt sikkerhetsproblem, og var dermed drevet av altruistiske og sikkerhetsinteresser: et ønske om å bidra med assistanse og en ambisjon om å begrense epidemien ved kilden, mens frykt innenriks også ble håndtert. Denne analysen samsvarer med publikasjoner som understreker den sentrale rollen til sikkerhetsinteresser i den globale ebolaresponsen, men antyder samtidig at humanitær motivasjon ikke bør overses. Endelig er mitt argument i denne artikkelen at det teoretiske skillet mellom tilnærminger til global helsesikkerhet som kan beskrives som henholdsvis «statist» og «globalist» ikke fullstendig dekker kompleksiteten i operasjonaliseringen av begrepet global helsesikkerhet. Jeg innfører derfor ideen om en «universalistisk» forståelse av global helsesikkerhet. Denne forståelsen bruker det globale nivået som referanse for sikkerhet og åpner opp for balansering av realpolitikk og idealpolitikk.
|
|---|