| Summary: | Artikkelen drøfter praktisering og resultater av spesialundervisning i videregående opplæring i Norge med hovedfokus på tiden fra innføringen av Reform 94 til like etter innføringen av Kunnskapsløftet. Artikkelen drøfter forholdet mellom segregerte og inkluderende løsninger, men uten å ha som ambisjon å svare på spørsmålet om hva som er best. Det vises at selv om inkludering som prinsipp har bred politisk oppslutning, foregår det fortsatt omfattende bruk av segregerende tiltak i spesialundervisningen. Kvantitativ forskning i perioden 1994-2009 viser at elevene oppnår best faglige resultater når de får spesialundervisning i inkluderende løsninger, og at elever som får spesialundervisning i egne klasser med redusert elevtall i gjennomsnitt oppnår de svakeste faglige resultatene. Kvalitativ forskning modererer disse funnene, og viser at det også er mulig å oppnå gode resultater innenfor segregerte løsninger. Dette skjer særlig når to forutsetninger er tilstede, at skolens ledelse og personale har et gjennomtenkt og bevisst forhold til sin pedagogikk, og når ungdommene får tett oppfølging.
|
|---|