| Summary: | Artikkelen legger ut med å diskutere rettigheter og juridiske begrunnelser for unges deltakelse. Deretter settes fokus på unges utsikter for å erfare deltakelse i de norske familiene. Med henvisning til flere undersøkelser argumenteres det for at «nye» egalitære familier legger gode forhold til grunn for at ungdom skal få være aktivt deltakende – de unge forventer at foreldrene er «kjærlige sjefer». I forhold til barnevernet og ungdomspsykiatrien blir barn og unges muligheter, som brukere, for deltakelse og medvirkning analysert i lys av Axel Honneths anerkjennelsesteori, og konklusjonen er at de her opplever en dobbel stigmatisering – gjennom de sosiale konstruksjonene av kategoriene «ungdom» og «psykisk syk».
|
|---|