| Summary: | Artikkelen tar utgangspunkt i Johan Jørgen Holsts og Rolf Tamnes’ klassiske kategoriseringer og gir et perspektiv på norsk sikkerhetspolitikk som et forsøk på å finne en balanse mellom ulike behov: støtte fra vest, lavspenning med øst og innenrikspolitisk oppslutning. Artikkelen retter oppmerksomheten mot to områder av det militære samarbeidet i NATO som har vært sentrale for Norge gjennom 70 års medlemskap: NATOs kommandostruktur og alliert tilstedeværelse i og planer for forsterkning av landet. Områdene har gitt tydelige utrykk til den norske balansegangen og vært viktige for utviklingen av denne. Overordnet har norsk sikkerhetspolitikk gjennom en skiftende internasjonal kontekst siden 1949 beveget seg mot mer integrasjon og avskrekking og mindre beroligelse og avskjerming. Et større steg i denne retning kom i 1995, mindre i 1951, 1977 og 2016. Selv om balansepunktet har blitt forskjøvet, er imidlertid norske myndigheters vektlegging av å finne en balanse fortsatt relevant og levende.
|
|---|