Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917)
Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet til en re...
| Main Author: | |
|---|---|
| Format: | Article |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
Scandinavian University Press/Universitetsforlaget
2019-01-01
|
| Series: | Arbeiderhistorie |
| Subjects: | |
| Online Access: | https://www.idunn.no/arbeiderhistorie/2019/01/statens_arbeideres_tjenestepensjoner_18141917 |
| _version_ | 1828517204125024256 |
|---|---|
| author | Harald Espeli |
| author_facet | Harald Espeli |
| author_sort | Harald Espeli |
| collection | DOAJ |
| description | Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her
behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det
første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet
til en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter som
i hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeiderne
sammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. For
det tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disse
organiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerde
statsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere,
som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene.
Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange av
statens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst med
tilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvist
til ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknader
ble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for å
innvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilge
slike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers var
henvist til fattigkassen. |
| first_indexed | 2024-12-11T18:37:27Z |
| format | Article |
| id | doaj.art-c178ccd0deec41d4a9121551c7e773d7 |
| institution | Directory Open Access Journal |
| issn | 0801-7778 2387-5879 |
| language | Norwegian Bokmål |
| last_indexed | 2024-12-11T18:37:27Z |
| publishDate | 2019-01-01 |
| publisher | Scandinavian University Press/Universitetsforlaget |
| record_format | Article |
| series | Arbeiderhistorie |
| spelling | doaj.art-c178ccd0deec41d4a9121551c7e773d72022-12-22T00:54:43ZnobScandinavian University Press/UniversitetsforlagetArbeiderhistorie0801-77782387-58792019-01-0123294710.18261/issn.2387-5879-2019-01-0318948693Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917)Harald EspeliTjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet til en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter som i hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeiderne sammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. For det tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disse organiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerde statsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere, som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene. Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange av statens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst med tilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvist til ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknader ble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for å innvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilge slike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers var henvist til fattigkassen.https://www.idunn.no/arbeiderhistorie/2019/01/statens_arbeideres_tjenestepensjoner_18141917ArbeiderestatentjenestepensjonpensjonsrettigheterNorge 1814 –1917State workers |
| spellingShingle | Harald Espeli Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) Arbeiderhistorie Arbeidere staten tjenestepensjon pensjonsrettigheter Norge 1814 –1917 State workers |
| title | Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) |
| title_full | Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) |
| title_fullStr | Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) |
| title_full_unstemmed | Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) |
| title_short | Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814–1917) |
| title_sort | statens arbeideres tjenestepensjoner 1814 1917 |
| topic | Arbeidere staten tjenestepensjon pensjonsrettigheter Norge 1814 –1917 State workers |
| url | https://www.idunn.no/arbeiderhistorie/2019/01/statens_arbeideres_tjenestepensjoner_18141917 |
| work_keys_str_mv | AT haraldespeli statensarbeiderestjenestepensjoner18141917 |