| Summary: | Artikkelen analyserer tvang ved Kriminalasylet under asylets to første bestyrere, Waldemar Bødtker og Hans Evensen, i perioden 1895–1915. Kriminalasylet var en spesialinstitusjon for mannlige kriminelle sinnssyke, og hadde som oppgave både å være en behandlingsanstalt og å sikre samfunnet fra potensielt farlige pasienter. Derfor hadde asylet i praksis en posisjon tilhørende både sinnssykeomsorgen og fengselsvesenet. Det var formelt en medisinsk institusjon, men ansvaret var lagt under Justisdepartementet. Artikkelen argumenterer for at bestyrerne av denne grunn hadde en todelt tilnærming til tvangsmiddelbruk. De fleste pasientene opplevde en hverdag i tråd med psykiatriens daværende idealer om human behandling, samtidig som enkeltpasienter som ble oppfattet som spesielt farlige, levde under et meget strengt tvangsregime med kontrollmetoder hentet fra fengselsvesenet. Dette illustreres gjennom pasienthistorier. Studien bygger blant annet på pasientjournaler og avdelingsrapporter fra asylets arkiv.
|
|---|